En vakker morgen

Sola tittet fram fra fjellet og varmet kinnene til Robert. Nysnøen lå som et hvitt teppe på bakken og fjellene var også helt hvite. Alt var så vakkert og nesten litt trollsk, selv om det var midt i byen. Byen sov ennå, ingen mennesker på gata, bare Robert. Byen holdt pusten. Som om den viste at det var noe på gang. Han ristet litt på hodet for å få bort håret fra øynene og glimtet opp mot sola, før han trakk pusten og fortsatte.

Han husket det så godt. Alt de hadde gjort den sommeren. Jenta som satt og pratet med den lurvete svarte katten som ikke hadde nå sted å bo. Jenta med det store hjertet. Jenta han hadde elsket av hele sitt hjerte.

Han kjente en stikkende følelse inni seg, en trist følelse av at alt var tapt, at det ikke var noe vits i å fortsette, men det måtte han. ?Bare en liten stund til nå? tenkte han da han kom til døren. Men da han skulle til å åpne døren, snudde han seg og satte seg ned på nærmeste benk. Han var ikke klar til å gjøre det ennå.

Alt hadde føltes så bra. Den sommeren de møttes på stranden i regnet. Selv om det regnet, var det ikke kaldt, det var godt å gå og bare prate med hverandre. Han husket hvor søt hun var med våte klær og vått hår. De hadde gått hele natten. Og da de til slutt skulle si adjø hadde hun sett opp på han og smilt, før hun ga han ett lite kyss på kinnet.

Nå var han klar, han måtte gjøre det, for alles beste. Sakte gikk han mot døra og så samtidig etter om det var noen i nærheten, men det var ennå tidlig på morgenen så de fleste skulle sove søtt i senga si i ett par timer i alle fall. Det var litt betryggende å vite. Han skjøv opp døra og puttet en hånd i lomma. Han lot hånda hvile litt i lomma for å ikke tiltrekke seg for mye oppmerksomhet.

Dagen etterpå var himmelen klar, sola var glad og sendte små solkyss til alle den så. De hadde avtalt å møtes i en liten kafé ved fjellfoten. Der satt hun og ventet ved et rundt lite kafébord og leste en gammel utslitt bok. Håret hennes glitret i sollyset. Han gikk bort til henne og satte seg, og hun så opp på han før hun ga han et lite smil.

Han gikk til disken og så dama som sto der. ?Kanj æ hjælp dæ? Spurte hun og prøvde å være hyggelig, men bak fasaden kunne han se at hun var lei av å være hyggelig. Han kremtet og skulle til å prate, men det kom ikke ut en eneste lyd. Han prøvde igjen, ?jeg kommer for å hente medisiner til klinikken utfor byen?, han tok fram det han hadde knuget i lomma. Et brev.


?Det er fra overlegen? sa han og ga den til dama. Hun leste fort gjennom brevet og gikk og hentet en liten pakke. ?Denj her e te klinikken, du får kjør forsikti da, det e jo så glatt på veien no?. Robert smilte til damen, sa ?takk? og gikk ut på gaten igjen.

De gikk og så på alle de rare dyrene i dyrehagen, ledd av neseapene og de late dovendyrene. Hun hadde tatt hånda hans og strukket seg opp mot ansiktet hans, og idet leppene deres møtes hadde det spredd seg en varm følelse ned til tærne. Det hadde vært så fint, bare de to.

Hun lå på sofaen da han kom inn i den lille leiligheten. Hun så blek og liten ut der hun lå under teppet. Robert snek seg inn døra og tok av seg jakken. Han gikk bort til henne og satte seg på gulvet ved siden av sofaen. Hun prøvde å løfte hodet, men hun klarte det ikke og sank sammen igjen. Hjertet hans sank ned i magen idet hun smilte svakt til han, som om hun ville si unnskyld. Robert tok fram alt de trengte. Hun var så svak nå. ?Vil du virkelig gjøre dette? Spurte Robert henne. Hun nikket svakt.

De satt i ett par minutter i stillhet, bare så på hverandre. Så satte han forsiktig sprøyten i den tynne armen hennes før han kysset henne på pannen. Han holdt rundt henne og pratet rolig til henne om alt mulig, mens hun ble trøttere og trøttere. Så smilte hun og hvisket ?Det gjør ikke vondt lengre?. Og han kysset henne forsiktig igjen. ?Takk for alt du har gjort for meg?. Den lurvete svarte katten hoppet opp på sofaen og la seg inntil henne. Robert strøk katten før han gikk ut på balkongen.

Det var en vakker morgen.

 


 


 

Novelle fra 2009, skrevet av meg.

Hva synes du om novellen?

#novelle #litteratur #bok #bøker #forfatter #forfatterspire #HildeHogsnes #aktivdødshjelp #dødshjelp #kjærlighet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Høgsnes

Hilde Høgsnes

25, Tromsø

Forfatterspire, nerd, vampyrjeger.



Kategorier

Arkiv

hits