Mørket

Vinden ulte mot vinduet og de gamle veggene knirket og knaket så mye at hun trodde de var sinte på hverandre. Sara lå i den gode varme senga. Hun frøs på tærne og krøllet seg sammen under dyna, nesten som et beltedyr. Hun syntes hun hørte noen utenfor og strakk seg mot vinduet. Det var ingen der. Månen var fremme ennå, det lille som var igjen av den i allefall. Den var bare som en tynn strek på himmelen. Den minnet henne litt på en bumerang, bare at denne bumerangen satt fast på himmelen. Kanskje det var sånn Gud skapte månen?

Hun var helt alene. Alene i mørket. Av og til trodde hun at hun hørte stemmer, men de forsvant så fort at hun ikke viste om det var sant, eller om hjernen hennes spilte henne et puss.

Så var det noen der. Hjertet hennes gjorde et hopp. Sara kledde på seg så fort hun kunne, men samtidig så stille som mulig, fordi hun ikke ville vekke zombiene i naborommet.

Noen gråt i det fjerne. Hvorfor?

Da hun kom ut sto han der og ventet på henne, med en bukket nyplukkede blomster i hånda. ?Er de til meg? Spurte hun og kjente at hun rødmet. ?Nei, de er til hun som står bak deg?. Sara snudde seg rundt på tull og trakk oppgitt på skuldrene. ?Jeg kan jo få blomstene i stedet ettersom det ikke er noen andre her? og smilte lurt tilbake til han, og han nikket.

Stillhet. Det mørke rommet var fylt av det. Stillhet. Sara smakte på ordet. Det smakte salt og bittert. Stillhet.

De gikk hånd i hånd i mørket, mens trærne nærmest la seg i marken for vinden, som om de tilba vindguden. Men for Sara var det bare hun og han, ikke noe annet var viktig nå. Det var kaldt ute og hun begynte å skjelve, og han stoppet opp og holdt rundt henne. Det føltes så trygt og godt. Det føltes som om ingen kunne skade henne. Så lenge han var der.

Mørket hadde slukt henne. Håpet var borte. Stemmer. Hun prøvde å tyde hva de sa, men det gikk ikke. Det surret som en radio. Hun hørte bare biter av det de sa der ute. De var der ute, hun var der inne. Helt alene.

Et vakkert vilt hav som slikket mot klippene, og en mørk himmel. Det hadde begynt å regne. Han strakk ut hånden og smilte innbydende til henne, og hun la hånden sin i hans. De danset som om de ikke brydde seg om noe annet.

?Elsker du meg?

Han satt ved senga hennes på den grå stolen, som han hadde gjort så mange ganger før. Så mange maskiner, bare for å holde henne i livet. Enda et bevis for hvor unike vi egentlig er. Det var egoistisk å holde henne i livet. Legen hadde jo sagt det selv. Hun hadde jo vært så full av liv, så full av glede og energi. Han hadde aldri forstått hvor hun hadde fått alt det ifra. Men det han var sikker på, var at hvor enn hun var nå, måtte hun kjede seg noe enormt.

Hun savnet det å leve. Hun var vist noe midt imellom død og levende. Hun håpet at noen ville gjøre henne av denne lidelsen. Men hun var jo egentlig ikke død. Kanskje var det et lite håp for henne?

Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede gikk livet videre som før. Ingen viste hva som hadde skjedd. Folkene travet rundt som små maur. Uten å tenke på hvor skjørt livet er. Og i stedet for å nyte det de allerede hadde, brukte de hele livet sitt på å jage etter mer.

Han sukket og gikk tilbake til stolen, men satte seg ikke. Han kunne nesten sverge på at han hadde sett noen eller noe stå ved døren.


 


 

Novelle fra 2009, skrevet av meg. 

Hva synes du om denne gamle novellen?

#novelle #litteratur #bok #bøker #forfatter #forfatterspire #kjærlighet #død #HildeHogsnes

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Høgsnes

Hilde Høgsnes

25, Tromsø

Forfatterspire, nerd, vampyrjeger.



Kategorier

Arkiv

hits