Sakte men sikkert.

En jente gikk nedover veien. Det var en smal grusvei, som snirklet seg til både høyre og venstre som en slange, med ett grått og ru skinn. Hull var det i veien, som i de fleste grusveier, som ingen hadde sett over på minst ti år. Ett av kommunens mange sparetiltak. Det vokste alskens små blomster i grøftene på siden av veien. Både blåklokker, fioler, tiriltunger og mange flere. Det var også større planter der som de mindre plantene tok ly under. Blåklokkene svaiet muntert i vinden. Jenta hoppet ned i grøften og plukket en spesielt fin blomst, den hadde en tykk stilk med mange små blad. Bladene hadde kvasse pigger rundt hele kanten, så hun holdt den forsiktig for å ikke bli stukket. Selve blomsten var som solen selv. Både gul, rød og oransje på en gang. Og biene var spesielt glad i denne blomsten på grunn av den søte lukten den produserte.

Hun hadde på seg ett grårutet sjal på hode, og en gul sommerkjole med lange ermer, som var alt for stor for henne. Hun hadde på seg et par slitte joggesko på føttene, som nok hadde sett sine bedre dager. Øynene hennes var av de store forundrede grå, med et hint av blått som satt som en ring rundt pupillene. Hun var en vakker ung pike, kanskje 14 år eller litt mer. Og hennes navn var Ragnhild Åsen.

Da hun kom fram sto skogen der, lys og glad som den alltid hadde gjort. Og alltid ville gjøre, så lenge kommunen ikke bestemte seg for å hugge ned alt for å få plass til flere gråe blokker. Det var mange forskjellige trær i skogen hennes. Mest løvtrær sånn som bjørk, osp og eik, men også noen store grantre som hadde blitt plantet i en ring midt i skogen av en ukjent fyllik. Noen påsto han gjorde det for å hedre de gamle hedenske gudene, mens andre påsto at han gjorde det av den grunn at han var full, og hadde intet bedre å gjøre. Ingen viste om han fremdeles levde eller hvem han var, men alle var helt sikker på at det var en fyllik, for ingen i sin normale tilstand ville vel finne på noe så dumt som å plante trær.

Det som var så mystisk med denne skogen var at den var så idyllisk og vakker, med alle de søteste skogskrabater hun noen gang hadde sett, men likevel var det ingen som gikk dit. Noen sa at treplanteren fremdeles var der, som en ånd som passet på sitt revir. Og av og til kunne man høre den hese stemmen hans i vinden som blåste i tretoppene og i det lange sivet ved tjernet.

Ragnhild hadde vært der mange ganger før, helt siden hun hadde begynt på skolen hadde hun gått der hver dag. Første gangen hun hadde gått dit hadde hun blitt helt fortryllet over hvor fint det var der, og hun hadde vært der i timevis. Hun hadde egentlig bare gått en omvei for å bli mer kjent med området, og der sto skogen og lokket på henne. Moren, et litt rundt, koselig kvinnemenneske i 30-årene, var veldig redd da hun kom hjem og hadde stått med telefonen i hånden klar til å ringe politiet. Ragnhild hadde bare fortalt at hun hadde glemt tiden, og det stemte jo, men hun fortalte aldri hvor hun hadde vært. Moren hadde slått seg til ro med at jentungen hennes bare var glad i å somle og godtok at hun kom sent hjem fra skolen. Men i det siste hadde hun ikke gått til skogen like ofte som før. I det siste hadde oppholdsstedet hennes vært det kalde sykehuset, hvor det ikke fantes småfugler eller trær.

Ospetrærne skalv av redsel da hun kom inn i skogen. Under de store trærne følte hun seg trygg og hun tok av seg sjalet. Håret hennes hadde begynt å vokse ut igjen. I alle fall ville hun se vakker ut en liten stund til. Før hun ble mat. Solen skinte gjennom løvtaket og ga skogen en overnaturlig glød. Bakken var dekket av små rosa blomster. Det var ikke noe spesielt med disse blomstene, de var bare vakre på en veldig enkel måte. Lengre inn i skogen, ved grantrærne, vokste det ikke rosa blomster. Der var alt dekket av et tykt lag av mose. Noen små bregner vokste opp fra mosen, og Ragnhild så for seg for en kamp det måtte ha vært for bregnene å overleve i den tykke mosen. ?Tenk at dette kan være siste gangen jeg er her? hvisket hun.

Plutselig hørte hun en lyd. Det var et skrik som skar seg inn i hjertet. Ragnhild så seg rundt etter kilden til lyden, men så ingen ting. Det skrek til igjen og hun hørte at det var på hennes høyre side, mot ett av de store grantrærne. Hun løp dit så fort beina bar henne, men stoppet brått opp. Ett lite ekorn lå i gresset og skalv. Det så opp på henne med redsel i blikket, men rørte seg ikke av flekken. Hun bøyde seg ned og satte seg på de nakne knærne i mosen. Barnålene stakk seg inn i knærne hennes. Men det enset hun ikke. Ekornungen kom med et tørt lite ?skvik?, og Ragnhild begynte å gråte. Store bitre tårer rant ned kinnene hennes og plasket ned på den gule kjolen hennes. Hun hadde lyst til å løfte opp det skadde dyret og trøste det, men hun gjorde det ikke i redsel for at den skulle få mer vondt. Og hun viste så alt for godt hva smerte var.

Men det var sånn realiteten i livet var, alle kom til å dø, noen uheldige før sin tid. Alle kom til å bli mat. Det hvite brystet til ekornungen gikk fort opp og ned. Ragnhild så inn i øynene til ekornet og hun så hvor vondt den hadde det. Hun reiste seg sakte opp fra den mosegrodde bakken, børstet bort barnålene som satt fast i knærne hennes og tørket bort de siste salte tårene. Hun viste hva hun måtte gjøre. Ragnhild skulle redde det stakkars ekornet. Hun fant en passelig stein og satte seg ned igjen. Så løftet hun armene over hode med en anstrengelse og lot de falle igjen. Og idet steinen knuste hodet til ekornet og blodet sprutet på den gule kjolen hennes, kjente hun en glede hun ikke hadde kjent på lenge. Det var ikke en rå og barbarisk glede, men lettelse. Nå var det en mindre som trengte å lide.


 


 

Novelle fra 2008, skrevet av meg.

Hva synes du om novellen, og forsto du hva den handlet om?

#novelle #litteratur #bok #bøker #død #natur #dyr #HildeHogsnes

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Høgsnes

Hilde Høgsnes

25, Tromsø

Forfatterspire, nerd, vampyrjeger.



Kategorier

Arkiv

hits