Penaldikt

Blyant, tusj og penn

Skal jeg si deg, min venn

Er bedre enn en haug viskelær


 

Dette diktet tror jeg er fra ungdomsskolen, så ganske gammelt med andre ord, og jeg var veldig ung. Likevel liker jeg dette diktet, da det er såpass enkelt, men likevel har en mening bak seg!

#dikt #litteratur #bok #bøker #penal #fortid #framtid #hildehogsnes

Hvor finner du meg?



Her kan du finne meg på de sosiale mediene!

 

Instagram: Hilde.hogsnes

Twitter: @HildeHogsnes

Facebook: HildeHogsnesOffisiell

 

Sakte men sikkert.

En jente gikk nedover veien. Det var en smal grusvei, som snirklet seg til både høyre og venstre som en slange, med ett grått og ru skinn. Hull var det i veien, som i de fleste grusveier, som ingen hadde sett over på minst ti år. Ett av kommunens mange sparetiltak. Det vokste alskens små blomster i grøftene på siden av veien. Både blåklokker, fioler, tiriltunger og mange flere. Det var også større planter der som de mindre plantene tok ly under. Blåklokkene svaiet muntert i vinden. Jenta hoppet ned i grøften og plukket en spesielt fin blomst, den hadde en tykk stilk med mange små blad. Bladene hadde kvasse pigger rundt hele kanten, så hun holdt den forsiktig for å ikke bli stukket. Selve blomsten var som solen selv. Både gul, rød og oransje på en gang. Og biene var spesielt glad i denne blomsten på grunn av den søte lukten den produserte.

Hun hadde på seg ett grårutet sjal på hode, og en gul sommerkjole med lange ermer, som var alt for stor for henne. Hun hadde på seg et par slitte joggesko på føttene, som nok hadde sett sine bedre dager. Øynene hennes var av de store forundrede grå, med et hint av blått som satt som en ring rundt pupillene. Hun var en vakker ung pike, kanskje 14 år eller litt mer. Og hennes navn var Ragnhild Åsen.

Da hun kom fram sto skogen der, lys og glad som den alltid hadde gjort. Og alltid ville gjøre, så lenge kommunen ikke bestemte seg for å hugge ned alt for å få plass til flere gråe blokker. Det var mange forskjellige trær i skogen hennes. Mest løvtrær sånn som bjørk, osp og eik, men også noen store grantre som hadde blitt plantet i en ring midt i skogen av en ukjent fyllik. Noen påsto han gjorde det for å hedre de gamle hedenske gudene, mens andre påsto at han gjorde det av den grunn at han var full, og hadde intet bedre å gjøre. Ingen viste om han fremdeles levde eller hvem han var, men alle var helt sikker på at det var en fyllik, for ingen i sin normale tilstand ville vel finne på noe så dumt som å plante trær.

Det som var så mystisk med denne skogen var at den var så idyllisk og vakker, med alle de søteste skogskrabater hun noen gang hadde sett, men likevel var det ingen som gikk dit. Noen sa at treplanteren fremdeles var der, som en ånd som passet på sitt revir. Og av og til kunne man høre den hese stemmen hans i vinden som blåste i tretoppene og i det lange sivet ved tjernet.

Ragnhild hadde vært der mange ganger før, helt siden hun hadde begynt på skolen hadde hun gått der hver dag. Første gangen hun hadde gått dit hadde hun blitt helt fortryllet over hvor fint det var der, og hun hadde vært der i timevis. Hun hadde egentlig bare gått en omvei for å bli mer kjent med området, og der sto skogen og lokket på henne. Moren, et litt rundt, koselig kvinnemenneske i 30-årene, var veldig redd da hun kom hjem og hadde stått med telefonen i hånden klar til å ringe politiet. Ragnhild hadde bare fortalt at hun hadde glemt tiden, og det stemte jo, men hun fortalte aldri hvor hun hadde vært. Moren hadde slått seg til ro med at jentungen hennes bare var glad i å somle og godtok at hun kom sent hjem fra skolen. Men i det siste hadde hun ikke gått til skogen like ofte som før. I det siste hadde oppholdsstedet hennes vært det kalde sykehuset, hvor det ikke fantes småfugler eller trær.

Ospetrærne skalv av redsel da hun kom inn i skogen. Under de store trærne følte hun seg trygg og hun tok av seg sjalet. Håret hennes hadde begynt å vokse ut igjen. I alle fall ville hun se vakker ut en liten stund til. Før hun ble mat. Solen skinte gjennom løvtaket og ga skogen en overnaturlig glød. Bakken var dekket av små rosa blomster. Det var ikke noe spesielt med disse blomstene, de var bare vakre på en veldig enkel måte. Lengre inn i skogen, ved grantrærne, vokste det ikke rosa blomster. Der var alt dekket av et tykt lag av mose. Noen små bregner vokste opp fra mosen, og Ragnhild så for seg for en kamp det måtte ha vært for bregnene å overleve i den tykke mosen. ?Tenk at dette kan være siste gangen jeg er her? hvisket hun.

Plutselig hørte hun en lyd. Det var et skrik som skar seg inn i hjertet. Ragnhild så seg rundt etter kilden til lyden, men så ingen ting. Det skrek til igjen og hun hørte at det var på hennes høyre side, mot ett av de store grantrærne. Hun løp dit så fort beina bar henne, men stoppet brått opp. Ett lite ekorn lå i gresset og skalv. Det så opp på henne med redsel i blikket, men rørte seg ikke av flekken. Hun bøyde seg ned og satte seg på de nakne knærne i mosen. Barnålene stakk seg inn i knærne hennes. Men det enset hun ikke. Ekornungen kom med et tørt lite ?skvik?, og Ragnhild begynte å gråte. Store bitre tårer rant ned kinnene hennes og plasket ned på den gule kjolen hennes. Hun hadde lyst til å løfte opp det skadde dyret og trøste det, men hun gjorde det ikke i redsel for at den skulle få mer vondt. Og hun viste så alt for godt hva smerte var.

Men det var sånn realiteten i livet var, alle kom til å dø, noen uheldige før sin tid. Alle kom til å bli mat. Det hvite brystet til ekornungen gikk fort opp og ned. Ragnhild så inn i øynene til ekornet og hun så hvor vondt den hadde det. Hun reiste seg sakte opp fra den mosegrodde bakken, børstet bort barnålene som satt fast i knærne hennes og tørket bort de siste salte tårene. Hun viste hva hun måtte gjøre. Ragnhild skulle redde det stakkars ekornet. Hun fant en passelig stein og satte seg ned igjen. Så løftet hun armene over hode med en anstrengelse og lot de falle igjen. Og idet steinen knuste hodet til ekornet og blodet sprutet på den gule kjolen hennes, kjente hun en glede hun ikke hadde kjent på lenge. Det var ikke en rå og barbarisk glede, men lettelse. Nå var det en mindre som trengte å lide.


 


 

Novelle fra 2008, skrevet av meg.

Hva synes du om novellen, og forsto du hva den handlet om?

#novelle #litteratur #bok #bøker #død #natur #dyr #HildeHogsnes

Dette er Jens!



Fant dette på pcen min. Lo litt av det, spesielt dette angående å kjøpe kjærester, så legger det ut!

#korthistorie #novelle #historie #litteratur #bok #bøker #Nerd #kjæreste #barn #hildehogsnes #hildehøgsnes

Mørket

Vinden ulte mot vinduet og de gamle veggene knirket og knaket så mye at hun trodde de var sinte på hverandre. Sara lå i den gode varme senga. Hun frøs på tærne og krøllet seg sammen under dyna, nesten som et beltedyr. Hun syntes hun hørte noen utenfor og strakk seg mot vinduet. Det var ingen der. Månen var fremme ennå, det lille som var igjen av den i allefall. Den var bare som en tynn strek på himmelen. Den minnet henne litt på en bumerang, bare at denne bumerangen satt fast på himmelen. Kanskje det var sånn Gud skapte månen?

Hun var helt alene. Alene i mørket. Av og til trodde hun at hun hørte stemmer, men de forsvant så fort at hun ikke viste om det var sant, eller om hjernen hennes spilte henne et puss.

Så var det noen der. Hjertet hennes gjorde et hopp. Sara kledde på seg så fort hun kunne, men samtidig så stille som mulig, fordi hun ikke ville vekke zombiene i naborommet.

Noen gråt i det fjerne. Hvorfor?

Da hun kom ut sto han der og ventet på henne, med en bukket nyplukkede blomster i hånda. ?Er de til meg? Spurte hun og kjente at hun rødmet. ?Nei, de er til hun som står bak deg?. Sara snudde seg rundt på tull og trakk oppgitt på skuldrene. ?Jeg kan jo få blomstene i stedet ettersom det ikke er noen andre her? og smilte lurt tilbake til han, og han nikket.

Stillhet. Det mørke rommet var fylt av det. Stillhet. Sara smakte på ordet. Det smakte salt og bittert. Stillhet.

De gikk hånd i hånd i mørket, mens trærne nærmest la seg i marken for vinden, som om de tilba vindguden. Men for Sara var det bare hun og han, ikke noe annet var viktig nå. Det var kaldt ute og hun begynte å skjelve, og han stoppet opp og holdt rundt henne. Det føltes så trygt og godt. Det føltes som om ingen kunne skade henne. Så lenge han var der.

Mørket hadde slukt henne. Håpet var borte. Stemmer. Hun prøvde å tyde hva de sa, men det gikk ikke. Det surret som en radio. Hun hørte bare biter av det de sa der ute. De var der ute, hun var der inne. Helt alene.

Et vakkert vilt hav som slikket mot klippene, og en mørk himmel. Det hadde begynt å regne. Han strakk ut hånden og smilte innbydende til henne, og hun la hånden sin i hans. De danset som om de ikke brydde seg om noe annet.

?Elsker du meg?

Han satt ved senga hennes på den grå stolen, som han hadde gjort så mange ganger før. Så mange maskiner, bare for å holde henne i livet. Enda et bevis for hvor unike vi egentlig er. Det var egoistisk å holde henne i livet. Legen hadde jo sagt det selv. Hun hadde jo vært så full av liv, så full av glede og energi. Han hadde aldri forstått hvor hun hadde fått alt det ifra. Men det han var sikker på, var at hvor enn hun var nå, måtte hun kjede seg noe enormt.

Hun savnet det å leve. Hun var vist noe midt imellom død og levende. Hun håpet at noen ville gjøre henne av denne lidelsen. Men hun var jo egentlig ikke død. Kanskje var det et lite håp for henne?

Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede gikk livet videre som før. Ingen viste hva som hadde skjedd. Folkene travet rundt som små maur. Uten å tenke på hvor skjørt livet er. Og i stedet for å nyte det de allerede hadde, brukte de hele livet sitt på å jage etter mer.

Han sukket og gikk tilbake til stolen, men satte seg ikke. Han kunne nesten sverge på at han hadde sett noen eller noe stå ved døren.


 


 

Novelle fra 2009, skrevet av meg. 

Hva synes du om denne gamle novellen?

#novelle #litteratur #bok #bøker #forfatter #forfatterspire #kjærlighet #død #HildeHogsnes

En vakker morgen

Sola tittet fram fra fjellet og varmet kinnene til Robert. Nysnøen lå som et hvitt teppe på bakken og fjellene var også helt hvite. Alt var så vakkert og nesten litt trollsk, selv om det var midt i byen. Byen sov ennå, ingen mennesker på gata, bare Robert. Byen holdt pusten. Som om den viste at det var noe på gang. Han ristet litt på hodet for å få bort håret fra øynene og glimtet opp mot sola, før han trakk pusten og fortsatte.

Han husket det så godt. Alt de hadde gjort den sommeren. Jenta som satt og pratet med den lurvete svarte katten som ikke hadde nå sted å bo. Jenta med det store hjertet. Jenta han hadde elsket av hele sitt hjerte.

Han kjente en stikkende følelse inni seg, en trist følelse av at alt var tapt, at det ikke var noe vits i å fortsette, men det måtte han. ?Bare en liten stund til nå? tenkte han da han kom til døren. Men da han skulle til å åpne døren, snudde han seg og satte seg ned på nærmeste benk. Han var ikke klar til å gjøre det ennå.

Alt hadde føltes så bra. Den sommeren de møttes på stranden i regnet. Selv om det regnet, var det ikke kaldt, det var godt å gå og bare prate med hverandre. Han husket hvor søt hun var med våte klær og vått hår. De hadde gått hele natten. Og da de til slutt skulle si adjø hadde hun sett opp på han og smilt, før hun ga han ett lite kyss på kinnet.

Nå var han klar, han måtte gjøre det, for alles beste. Sakte gikk han mot døra og så samtidig etter om det var noen i nærheten, men det var ennå tidlig på morgenen så de fleste skulle sove søtt i senga si i ett par timer i alle fall. Det var litt betryggende å vite. Han skjøv opp døra og puttet en hånd i lomma. Han lot hånda hvile litt i lomma for å ikke tiltrekke seg for mye oppmerksomhet.

Dagen etterpå var himmelen klar, sola var glad og sendte små solkyss til alle den så. De hadde avtalt å møtes i en liten kafé ved fjellfoten. Der satt hun og ventet ved et rundt lite kafébord og leste en gammel utslitt bok. Håret hennes glitret i sollyset. Han gikk bort til henne og satte seg, og hun så opp på han før hun ga han et lite smil.

Han gikk til disken og så dama som sto der. ?Kanj æ hjælp dæ? Spurte hun og prøvde å være hyggelig, men bak fasaden kunne han se at hun var lei av å være hyggelig. Han kremtet og skulle til å prate, men det kom ikke ut en eneste lyd. Han prøvde igjen, ?jeg kommer for å hente medisiner til klinikken utfor byen?, han tok fram det han hadde knuget i lomma. Et brev.


?Det er fra overlegen? sa han og ga den til dama. Hun leste fort gjennom brevet og gikk og hentet en liten pakke. ?Denj her e te klinikken, du får kjør forsikti da, det e jo så glatt på veien no?. Robert smilte til damen, sa ?takk? og gikk ut på gaten igjen.

De gikk og så på alle de rare dyrene i dyrehagen, ledd av neseapene og de late dovendyrene. Hun hadde tatt hånda hans og strukket seg opp mot ansiktet hans, og idet leppene deres møtes hadde det spredd seg en varm følelse ned til tærne. Det hadde vært så fint, bare de to.

Hun lå på sofaen da han kom inn i den lille leiligheten. Hun så blek og liten ut der hun lå under teppet. Robert snek seg inn døra og tok av seg jakken. Han gikk bort til henne og satte seg på gulvet ved siden av sofaen. Hun prøvde å løfte hodet, men hun klarte det ikke og sank sammen igjen. Hjertet hans sank ned i magen idet hun smilte svakt til han, som om hun ville si unnskyld. Robert tok fram alt de trengte. Hun var så svak nå. ?Vil du virkelig gjøre dette? Spurte Robert henne. Hun nikket svakt.

De satt i ett par minutter i stillhet, bare så på hverandre. Så satte han forsiktig sprøyten i den tynne armen hennes før han kysset henne på pannen. Han holdt rundt henne og pratet rolig til henne om alt mulig, mens hun ble trøttere og trøttere. Så smilte hun og hvisket ?Det gjør ikke vondt lengre?. Og han kysset henne forsiktig igjen. ?Takk for alt du har gjort for meg?. Den lurvete svarte katten hoppet opp på sofaen og la seg inntil henne. Robert strøk katten før han gikk ut på balkongen.

Det var en vakker morgen.

 


 


 

Novelle fra 2009, skrevet av meg.

Hva synes du om novellen?

#novelle #litteratur #bok #bøker #forfatter #forfatterspire #HildeHogsnes #aktivdødshjelp #dødshjelp #kjærlighet

Pausemodus

Jeg føler meg ikke som et menneske lengre

Har ikke gjort det på lenge

Jeg er bare et tomt skall av det jeg en gang var

og har bare minnene av det jeg aldri ble

 

Alle de tingene jeg skulle gjøre da jeg ble større

Alle planene jeg hadde

Alle drømmene

Ble aldri noe av

 

Livet mitt ble satt på pause

Jeg vet ikke helt når

Den dagen da de begynte å mobbe meg?

Den dagen de begynte å overse meg?

Eller kanskje den dagen jeg først prøvde å ta mitt eget liv?

 

Jeg vet ikke helt når

Men det jeg vet

er at jeg ikke har klart å komme meg ut av dette

Det er for vanskelig

Jeg er fremdeles i pausemodus

 

Det er som om livet mitt aldri helt har begynt

Som om jeg ikke har gjort noen ting

Som om jeg ikke har sagt noen ting

Som om jeg ikke har eksistert

 

Når skal livet mitt begynne?

 

 
 


 

Et ganske depressivt dikt fra 2012 (tror jeg), som jeg skrev i en periode hvor jeg faktisk var ganske depressiv. Nå føles dette som en evighet siden, men det er jo faktisk bare 4 år siden. Litt merkelig å tenke på. Men jeg kan si at livet ikke lengre er satt i pausemodus!

Hva synes du om dette diktet?

 

#dikt #bok #bøker #litteratur #forfatter #norskforfatter #depressiv #deppa #trist #melankoli #puasemdus #HildeHogsnes

Rosa Sky

Skulle ønske jeg var vakker

Skulle ønske jeg var rik

Ballets dronning

Festens midtpunkt

Alle gutters fantasi

Levd på en rosa sky

Dæven for ei bitch jeg hadde vært!

 
 


 

Dikt fra 2013 (tror jeg). Jeg kalte det opprinnelig "ehm..dikt?", men det har blitt omdøpt til Rosa Sky, ettersom det er sånn bittelitt mer passende. Men bare bittelitt. 

Hva synes du?

#dikt #litteratur #bok #bøker #rosa #vakker #beauty #bitch #HildeHogsnes

Den som tier, samtykker

Ikke misforstå min stillhet med at jeg samtykker.

Selv om jeg ikke sier noe, betyr det ikke at jeg er enig.

Inni meg kan jeg skrike, rope, slå og sparke, kjempe imot,

mens jeg på utsiden likevel er stille som en mus.

 

Den som tier, samtykker ikke.

Den tier bare.

 

Kanskje leter jeg etter de rette ord.

Kanskje er jeg redd.

Kanskje føler jeg at mine ord ikke betyr noe for deg.

Derfor tier jeg.

Det er tryggest uansett.


 


 

Dikt fra 2015, som egentlig skulle være en samfunnskritisk artikkel, men som på magisk vis ble til dette her.

Hva synes du?

Hender det at du prøver å skrive noe, som blir noe helt annet enn planlagt?

 

#dikt #litteratur #bok #bøker #samfunn #samfunnskritikk #HildeHogsnes

For et rot!

Brannalarmen hyler høyt

Foreldre løper rundt med redselslagne småbarn

på leting etter en trygg vei ut

 

Den gale dama i andre etasje

som lukter litt ille

går fra kattene sine

Ufrivillig

 

Mannen med den store barten

Drar ut ledningen på tven

Tar den under armen

Og løper til heisen

 

En gutt på fjorten

Finner fort ut

At det var et dårlig tidspunkt

Å bli full på

Og bestemmer seg

I samme tid som han går på hode ned trappen

At han aldri skal drikke igjen.

 

Ut av dusjen kommer ei jente

Nyvasket og ren

Som født på ny

 

For et rot

 


 

Jeg fant dette diktet, som er skreve i 2009, da jeg gikk på videregående skole. Jeg var da 18 år, og hadde nesten aldri skrevet dikt før. Det er litt.. rotete, men litt morsomt, så jeg legger det ut. Bildet er også fra 2009!

Hva synes du om dette gamle diktet?

#dikt #bok #bøker #litteratur #rot #brann #hildehogsnes

Hilde Høgsnes

Hilde Høgsnes

25, Tromsø

Forfatterspire, nerd, vampyrjeger.



Kategorier

Arkiv

hits